Kikkhullskirurgi er vel kjent i Norge. Men på det palestinske Makassed-sykehuset i Øst-Jerusalem er de nettopp kommet i gang. Faglig ekspertise fra Oslo Universitetssykehus, Ullevål spiller en viktig rolle, sammen med den humanitære hjelpeorganisasjonen NORWAC.
Laparoskopi, det medisinske navnet på kikkhullskirurgi, krever spesielt og dyrt utstyr. Ved Makassed sykehus rådde de tidligere ikke over slikt. Men ved hjelp av midler fra NORWAC har sykehuset fått utstyret på plass. Siden sommeren 2008 har de fått opplæring, tørrtrent med utstyret og er nå godt i gang med å bruke det daglig på gynekologisk avdeling. Fra januar i år har det vært norske leger her 8 uker. Primært fra Ullevål, men også en gynekolog fra A-hus. Nå holder de på med oppfølging.
Bilde: Godt samarbeid mellom norske og palestinske helsearbeidere. Fra venstre Anton Langebrekke, Husni Samarah, Marianne Jungersen, Huda Abu Khalaf Mosman, Akhdar Bassam, Johan Ræder. (Foto: Erling Bergan)
Operasjonssykepleier Marianne Jungersen, seksjonsoverlege Anton Langebrekke og professor og anestesilege Johan Ræder er i Øst-Jerusalem i begynnelsen av november. De deltar, både som del av operasjonsteam og som veiledere for sine palestinske kollegaer. Det gjelder å opparbeide erfaring med laparoskopi og hysteroskopi. Mange operasjoner gir trygghet, i denne teknikken som med andre metoder.
En palestinsk dame i førtiårene skal ha fjernet livmoren. Legene har forberedt seg på noen mulige utfordringer på grunn av pasientens medisinske historie, men de regner med at det skal gå uten komplikasjoner. Gynekolog Anton Langebrekke står med noe som kan se ut som en mellomting mellom litt for store strikkepinner og pølseklyper, en i hver hånd. På den andre siden av pasienten står hans palestinske kollega med de samme i redskapene i hendene. Alt er ført gjennom tynne rør inn i pasientens bukhule. Men de to legene ser mest opp på to monitorer foran seg. For i tuppen av en av ”strikkepinnene” er det et bittelite, avansert kamera. Et kikkehull for de to gynekologene. De kan se på monitorene hva som er foran det lille kameraet inne i pasienten. De andre strikkepinnene er redskaper for å skjære, stoppe blødninger og ellers være legenes ”forlengede fingre” inn i operasjonsområdet.
- Could you give me twenty, just for a while? Anton Langebrekke ber operasjonssykepleier om å øke gasstrykket inne i pasientens bukhule. Uten overtrykk, blir det ikke så lett for laparoskopet å se noe særlig foran seg. Nå var er det behov for ”bedre sikt”. - Now you can take it down to fifteen again. Inngrepet går etter planen.
Operasjonssykepleier Marianne Jungersen følger godt med, men lar sine palestinske kollegaer gjøre jobben sin. – Og det gjør det godt. Dette er dyktige fagfolk, sier hun. – De tar ting lett, og har god kontroll på prosedyrene ved laparoskopi. Det gjelder å ha gjort det så mange ganger at de hele tiden ligger et hestehode foran gynekologen som opererer, og ha forståelse for hva som snart kommer til å skje, hvilket utstyr som må ligge klart, sier Marianne.
Ved pasientens hode står anestesilege Johan Ræder med sin palestinske kollega. De følger årvåkent med, sender hverandre små kommenterer om sin del av jobben underveis. – Her ved Makassed sykehus er det en anestesilege fast til stede for hvert inngrep, men de jobber mye alene. Hjemme jobber vi alltid i team med anestesisykepleiere og oftest med andre leger. En anestesilege kan ha ansvar for flere enklere operasjoner, og gå mellom dem mens operasjonene pågår, sier han.
- Det er meningsfylt å være med på dette. Det er ikke enveiskjøring. Selv om laparoskopi-utstyr, opplæring og veiledning kommer fra Norge, er det mye vi får tilbake. Vår arbeidshverdag i Norge kommer i relieff. Vi blir minnet om at vi kanskje ikke trenger å gjøre alt så komplisert, når det finnes enklere veier fram til samme mål, sier Marianne. Hun kommer åpenbart godt overens med de palestinske operasjonssykepleierne. – Vi har mye felles, vi tenker veldig likt, uansett hvor vi kommer fra.
De tre fagfolkene fra Ullevål universitetssykehus ser få ulemper med laparoskopi, bortsett fra prisen på utstyret. – Det blir mindre operasjonssår. Inngrepet er mer oversiktlig, flere kan se hva som foregår. Pasientene kan, med rett anestesi og moderne smertelindring, være oppe av sengen og ute av sykehuset vesentlig raskere enn etter konvensjonelle operasjonsteknikker. Sykehuset får dermed frigitt sengene raskere, og pasienten kommer seg raskere tilbake på jobb. Det er alltid 100 % belegg og senger behøves sårt. Dette er en vinn-vinn-teknikk, sier Marianne.
Etter å ha stått med øynene festet på monitoren og styrt sine ”pølseklyper” med sikker hånd inne i pasienten i et par timer, er det noen stive legeskuldre som trenger litt andre bevegelser i pausen før neste pasient. Også dette skal de palestinske kollegene vende seg til.
Det var krigen mot Gaza tidligere i år som vekket til live et sterkt engasjement i den norske befolkningen for støtte til det krigsrammede palestinske folket. Engasjementet ble ytterligere befestet i helsevesenet ved at norsk helsepersonell viste et stort personlig mot og direkte solidaritet ved å velge å bruke sine faglige kunnskaper for å redde liv midt blant krigens redsler. Også ansatte ved Oslo universitetssykehus var blant disse. Nå fortsetter altså det faglige solidaritetsarbeidet også etter at medienes søkelys har avtatt.
Billedtekst (Makassed-04):
Godt samarbeid mellom norske og palestinske helsearbeidere. Fra venstre Anton Langebrekke, Husni Samarah, Marianne Jungersen, Huda Abu Khalaf Mosman, Akhdar Bassam, Johan Ræder. (Foto: Erling Bergan)
